For de 2,6 millioner nordmenn som jobber er arbeid mye mer enn kun lønn. Det å være en del av et arbeidsmiljø, ha kollegaer og ikke minst å kunne bidra til fellesskapet har for de aller fleste en uvurderlig betydning.

Allikevel opplever stadig nye arbeidstakere å bli presset ut fra arbeidslivet. Ofte helt unødvendig. Og noen ganger mot sin vilje. Det starter som regel med langtidsfravær og ender med uførhet.

Utstøting fra arbeidslivet endrer livssituasjonen dramatisk for den enkelte. Men det er også svært dårlig butikk både for arbeidsgiver og samfunnet. Høy sysselsettingsgrad er selve nøkkelen til velferdsstaten.

Tafatte arbeidsgivere sitter noen ganger og ser på hva som skjer uten å foreta seg noe. Selv om de har en plikt til å legge til rette for et godt arbeidsmiljø, skjer det fint lite. Andre arbeidsplasser jobber systematisk med HMS. Slikt forebyggende arbeid gir resultater som motvirker fravær og utstøting. Her er IA-avtalen et godt verktøy.

Selv om arbeidsledigheten i Norge er lav, er det mange som står utenfor arbeidslivet. Alt for mange. Når over 300 000 nordmenn er på uføretrygd og 170 000 på arbeidsavklaringspenger er det grunn til å spørre om arbeidsgiverne bidrar nok for et arbeidsliv der det er plass til alle.

Vi vet at forebygging gir resultater. Og at en kultur preget av mistenksomhet gir økt risiko for sykefravær, mens en oppmuntrende og støttende kultur bidrar til redusert risiko for sykefravær. Da burde det være enkelt for de fleste å bidra til et mer inkluderende arbeidsliv.

Vi har gjennom de siste årene fått mer enn nok faktagrunnlag og verktøy for å endre situasjonen med utstøting fra arbeidslivet. Legger man til viljen til å lykkes, ja da er man nær målet.

Hvor mange og hvem er de? Antallet helt ledige under 25 år utgjorde 11 200 per utgangen av desember i fjor. 5 600 i denne aldersgruppen deltok på ordinære arbeidsmarkedstiltak. De har betydelig lavere utdanningsnivå, og en stor andel har ikke fullført videregående opplæring. Flere unge med nedsatt arbeidsevne har psykiske lidelser. En stor andel har flerkulturell bakgrunn.

Det har vært en økning i marginalisering og uføretrygding blant unge. Det er svært bekymringsfullt og trolig den største utfordringen vi står overfor i inkluderingspolitikken. Selv små endringer som gjør at ungdommer unngår uføretrygd, men går litt inn og ut av arbeidslivet, kan gi betydelige gevinster for samfunnet, og selvsagt for den enkelte ungdom samt hans eller hennes familie.

Hva er dagens tiltak? Ungdomsgarantien i arbeidsmarkedspolitikken skal sikre at arbeidsledig ungdom får tilbud om arbeidsmarkedstiltak og forebygge langvarig ledighet og passivitet. Garantien gjelder i utgangspunktet alle under 20 år som er uten jobb eller skoleplass. Fra 2009 ble det innført en tiltaksgaranti for ungdom mellom 20 og 24 år som har vært arbeidsledig i sammenhengende 6 måneder eller mer. Det er i tillegg en oppfølgningsgaranti for ungdom mellom 20 og 24 år. Etter 3 måneder som helt ledig har disse krav på oppfølgning som skal motivere til en mer aktiv jobbsøkning og egen- aktivitet.

Fungerer ungdomsgarantien? Vinteren 2010 gjennomførte NAV en undersøkelse rettet mot gruppene som er omfattet av ungdomsgarantien for å få kunnskap om hvordan tiltaksgarantien virker. Undersøkelsen viser at 89 prosent hadde kontakt med NAV to eller flere ganger i løpet av 2009, 82 prosent hadde individuelle samtaler. Unge kvinner var i noe større grad i kontakt med NAV enn unge menn. Det kan se ut som om at dagens ungdomsgaranti ikke blir fulgt opp etter intensjonene.

Hvordan styrke arbeidsmarkedstiltakene for unge? Det aller viktigste må være å få de ordningene vi allerede har til å virke etter hensikten. Økningen i antallet unge med nedsatt arbeidsevne tilsier at det også er behov for å styrke innsatsen på bredere basis. Det er en rekke områder som bør gjennomgås for å finne de riktige tiltakene for en styrket ungdomsgaranti.

Mulige tiltak? Det bør være aktuelt å øke omfanget av tiltak overfor unge. Kravet i LOs handlingsprogram om at alle under 25 år må sikres et tilbud om jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på 3 måneder har fått styrket argumentasjon etter at det er blitt innført liknende garantier i flere av våre nordiske naboland.

Konkrete tiltak kan være å få raskere avklaring av situasjonen for unge med nedsatt arbeidsevne og helseproblemer, og å gi NAV økt kompetanse for å møte økende andel med flerkulturell bakgrunn. Andre tiltak kan være å reduserte krav til unge for å få dagpenger? Tettere oppfølging av unge med nedsatt arbeidsevne? Utvide satsing på unge i kvalifiseringsprogrammet? Sikre tilstrekkelig antall med lærlingplasser? Forlagene kan være mange. Det viktigste er at de er gode og treffsikre.

Gi innspill! En styrket ungdomsgaranti har over flere år vært av en av de viktigste sakene blant unge tillitsvalgte i fagbevegelsen. Skal LO få gjennomslag er det viktig at vi lytter og gjøres kjent med alle gode forslag. Derfor ønsker jeg meg innspill på hva som bør være de riktige grepene for å hindre økt ungdomsledighet.

Gi innspill – og vi skal følge opp…

Les også tidligere blogginnlegg om ungdomsledighet:
Ungdomsgaranti
Europeisk ungdomskrise
Ungdomsledighet i de nordiske landene
Ungdomskrise i Europa

Enkelte arbeidsplasser opplever at arbeidsgiveren detaljstyrer hvor mye tid arbeidstakere bruker på pauser. Nylig ble det kjent at et datterselskap til et stort finanskonsern, har tatt i bruk et datasystem som kan måle de ansattes innsats minutt for minutt.

Dagens teknologi har ingen grenser for hva som er teknisk mulig av overvåkning og kontroll i arbeidslivet. Enkelte arbeidsgivere er svært kreative i bruken av teknologien for å overvåke ansatte, for eksempel gjelder det for yrkessjåfører via bilenes posisjoneringsverktøy (GPS). Nå har tydeligvis denne kreativiteten også spredd seg til et herværende anerkjent finanskonsern.

Detaljovervåking skaper stress, mistillit og at man lettere kan gjøre feil i arbeidet. Arbeidsmiljøloven slår fast at det ikke er tillat med kontrolltiltak som medfører uforholdmessig belastning for de ansatte.  

Det er derfor god grunn til å oppfordre arbeidsgiver til å bruke andre metoder som isteden motiverer, skaper gjensidige tillit og respekt for individuelle forskjeller som er nødvendig i et godt og skapende arbeidsmiljø.

Arbeidsmiljøloven sier at alle som har arbeidstid over 5,5 timer har krav på minst en halv time pause, den skal være betalt dersom man ikke fritt kan forlate arbeidsplassen, eller det ikke er tifredsstillende pauserom.

Det er i de fleste sammenhenger anerkjent at pauser er verdifulle, og at de har ulike begrunnelser, noen knyttet til helse, noen til personlige behov, og noen til sikkerhet. Derfor bør gode arbeidsgivere legge til rette for, og se nytten av, at arbeidstakerne får nødvendige pauser i løpet av arbeidsdagen.

Måling og detaljstyring hører strengt tatt fortiden til. Tillitt og medvirkning bør være førende faktorer for å bygge gode og effektive arbeidsplasser. 

Privat tjenesteytende sektor sto i 2007 for 46 % av sysselsettingen og omlag 40 % av verdiskapningen. Sektoren er svært sammensatt og favner alt fra butikk og reiseliv til industrinær tjenesteyting. Det er den raskest voksende sektoren i dagens næringsliv. Det er også her en finner mange med høyere utdanning.

Det har vist seg at det er særdeles utfordrende å utforme en felles næringspolitikk for den store og sammensatte private tjenesteytende sektoren. Det er vanskelig å se denne sektoren under ett. I sektoren finner vi både finansmeklere, frisører, multinasjonale selskaper og småbedrifter.

Det viktigste for LO er å holde fotfestet innenfor de største næringene i privat tjenesteyting slik at det ikke skapes store uorganiserte lommer.

Varehandelen er i så måte et viktig område å ha grep om. I hvilken grad LO skal kunne påvirke utviklingen i varehandelen handler blant annet om den økonomiske politikken som føres og om konkurranseregulering.

Varehandelen sysselsetter 365 000 personer, kjønnsfordelingen er jevn selv om menn dominerer i engroshandelen og kvinner i detaljhandelen. Varehandelen omfatter 54.000 foretak og 69.000 bedrifter. Det er lav andel heltidsarbeidende og ufrivillig deltid er et stort problem i bransjen.

Varehandelen er en del av det organiserte arbeidslivet. Den er viktig blant annet fordi hundretusener norske arbeidstakere har sitt daglige virke der, og den spiller dermed en sentral rolle i den norske modellen. Blant annet fordi både ansatte og arbeidsgivere spiller sammen med myndighetene for å fastsette bransjens rammevilkår. Åpningstid, sikkerhet, lovgivning og kompetanse er sentrale begreper.

Varehandelen er en bransje som utvikler seg raskt. Endrede kundepreferanser, nye og avanserte logistikkløsninger, nye betalingsløsninger, sentralisering og kjededannelser er eksempler på drivere i næringen. Samtidig som vi ser tendenser til at bransjer utsatt for desentralisering i form av franchisevirksomhet.

Arbeidstakernes utfordring i varehandelen dreier seg i første rekke om hvordan våre preferanser for arbeidstid samsvarer med arbeidsgivernes behov og ønske om å trekke åpningstiden lengst mulig i alle retninger både på hverdager og helligdager.

Det er selvsagt en fare for at varehandelen utvikler seg til en bransje der det kun passer for ungdom og studenter å jobbe. Tre kveldsskift på fire timer hver uke passer sikkert mange arbeidsgivere og en del studenter, men det blir ikke arbeidsplasser som folk ønsker å ha over lengre tid.

Løsningen må være at trepartssamarbeidet styrkes og utvikles slik at både arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter utvikler varehandelen på en måte der alles behov blir ivaretatt. Det er dette LO og berørte forbund må fokusere på for å ha et godt grep om varehandelen, og andre deler av privat tjenesteytende sektor.

Nå tar EU noen fornuftige grep og avsetter 30 milliarder euro i et forsøk på å komme problemet til livs. EU-kommisjonen vil innføre en ungdomsgaranti som skal gi unge jobb, utdanning eller jobbtrening fire måneder etter avsluttet obligatorisk skole.

I Norge har vi så langt bare merket krusninger av den krisa som rammer Europa. Allikevel bør vi allerede nå styrke vår egen arbeidsmarkedspolitikken med målrettete tiltak overfor utsatte grupper av ungdom.

For det er svært lite smart å la unge møte stengte dører etter endt utdanning. For den enkelte faller store deler av inntektsgrunnlaget bort, men også sosiale nettverk, tilhørighet, og selvbilde settes på prøve. Faren for å havne utenfor samfunnet over tid er betydelig. Vi vet at jo lenger man blir gående uten hjelp eller tiltak jo vanskeligere blir det å komme tilbake igjen.

Samfunnsøkonomisk er det også mye å spare med målrettete tiltak. For hundre unge som kommer ut i arbeid isteden for på uføretrygd, vil samfunnet spare 40 millioner kroner i året. Kort sagt; å bekjempe ungdomsledighet er noe av det viktigste vi kan gjøre.

Dagens norske ungdomsgaranti er ikke en reell garanti, men tiltak der ungdom blir prioritert og møtt med tidlig innsats i form av arbeidsformidling, opplæring og utdanning. Dette har vist seg å være effektive tiltak som har bidratt til at Norge har en av Europas laveste ungdomsledigheter.

Samtidig må vi styrke tiltakene for å hindre at en økende ungdomsledighet skal komme snikende og befeste seg også her til lands.

Vi vet at tidlig innsats er nøkkelen. Derfor må tidsperioden skjerpes inn slik at alle under 25 år sikres et tilbud om jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på tre måneder.

Nå som julefreden er i ferd med å senke seg etter en omfattende julehandel, er tiden kommet til å reflektere over konsekvensene av å handle til alle døgnets tider.

Det er de ansatte i varehandelen som må ta støyten for julehandel både på sene kvelder og på søndager. Arbeidsgivers iver etter økt profitt, gir mange ansatte liten mulighet til å planlegge sin fritid. 

For fagbevegelsen er en fridag i uka et gode vi vil kjempe for. En felles fridag betyr at familier kan planlegge felles arrangementer, enten det er en turnering med idrettslaget, en tur på stranda eller møte i velforeninga. Også butikkansatte skal få ta del i dette.

Det er ikke bare julehandelen som legger press på åpningstidene. Helt siden Bondevik-regjeringa opphevet åpningstidsloven i 2003 har det vært fritt fram å holde åpent 24 timer i døgnet seks dager i uken. Helligdagslovgivningen åpner for søndagsåpne butikker for de som i det vesentlige selger blomster, planter og andre hageartikler.

Tidligere i år bestemte Maxbo seg for å holde en av sine butikker åpent på søndager. LO-forbundet Handel og Kontor anmeldte Maxbo til politiet for brudd på helligdagslovgivningen. Nå har politiet endelig konkludert, og ilagt butikken et forelegg. Maxbo er fortvilet og mener de er nødt til å ha åpent søndag for å kunne konkurrere med Plantasjen.

Handel og Kontor har gitt utrykk for at de forstår Maxbos frustrasjon, men at saken viser at det nå er på tide med en kartlegging av varebransjen, som er en av markedets minst regulerte bransjer. 

Tiden er inne for at vi tenker oss om hvilket samfunn vi vil ha. Er det virkelig behov for butikker som er åpne på sene kvelder og søndager? For min del er jeg sikker på at en strengere åpningstidsregulering vil være bra for både forbrukerne, næringa og de ansattes interesser.

Dear friends and comrades!

Thank you.

Jeg har vært her før og kjenner konflikten. Palestinerne er vant livet i okkupasjon og med de vanskeligheter det medfører i hverdagen. De er blitt et herdet folk, men nå virker de slitne. Livet i ufrihet og okkupasjon har satt sine spor.

De siste ukene har Midtøsten konflikten vært hovedoppslag i media verden over. Abbas tale i FN og Palestinas FN søknad har vært i fokus. Israel er under hardt press. Flertallet vil ha Palestina som fullverdig FN medlem. I første omgang legger USA ned veto, men er demningen er i ferd med å briste? Støtten til palestinerne er større enn noen gang tidligere. Selv om palestinerne virker noe resignerte har president Abbas aldri stått sterkere i den palestinske befolkningen.

Israelernes vrede over all sympatien til palestinerne har ført til motreaksjoner. Svaret på FN sympatien var å vedta 2000 nye bosettinger. UNESCO medlemskapet førte til at Israels stoppet tilbakebetalingen av palestinernes skatter og avgifter, en hinsides reaksjon. Tror virkelig Israel at de kan gjøre akkurat som de vil?

Palestinerne er ikke overrasket. Ingen kjenner Israels jernneve så godt som dem. De tror ikke at Israel kommer til å anerkjenne en palestinsk stat. Derfor er det ikke så mye optimisme rundt meg. Palestinerne registrerer med glede internasjonal støtte, men ser samtidig at Israel gjør som de vil.

Okkupasjonen fortsetter. De ulovelige bosettingene utvides og palestinerne i Øst Jerusalem blir fratatt dine hjem. Dessuten er problemene i hverdagen enorme. Arbeidsledigheten øker i de palestinske områdene. For ungdom mellom 20 og 24 år er ledigheten nå 39% og den generelle ledigheten har økt fra 24% til 26.8% i tredje kvartal i år.

Den internasjonale støtten palestinerne får står ikke i forhold til palestinernes hverdag, og det er dette som bekymrer meg. Israels politikk og reaksjoner øker motsetningene mellom Israel og den palestinske befolkningen. Derfor må presset på Israel fortsette. Den palestinske staten er en overmoden frukt.

Les også:
Bi’lin – byen ved muren
Kampen mot bosetterne i Be’lin
Palestirnerne hindres fra jobb i Israel
Statsminister-støtte til et anstendig arbeidsliv

Unge arbeidstakere arbeider ofte i utsatte bransjer med lav organisasjonskraft, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Mange får et tøft møte med arbeidslivet som gir et dårlig førsteinntrykk av norsk arbeidsliv. Opplevelsene kan være midlertidige ansettelser, ufrivillig deltid og dårlig opplæring.

En Fafo undersøkelse fra i fjor viser at noen unge organiserer seg for profesjonsfaglig tilhørighet, andre som et politisk valg. Det viktigst for dem alle er å ha noen i ryggen. Undersøkelsen viser at unge arbeidstakere ønsker å organisere seg.

Løse påstander om at fagorganisering er umoderne kan skyldes hvilke jobber og hvilken del av arbeidsmarkedet de sysselsettes i. Vi vet at organisasjonsgraden er større i offentlig enn i privat sektor. Lavest i privat tjenesteyting. Lavere blant midlertidige enn blant fast ansatte. Og lavere blant deltidsansatte enn blant heltidsansatte. Dette er områder unge ofte arbeider i. Uansett hvor mye vi snur og vender på dette, hovedårsaken er som regel at de aldri er spurt.

I LOs 22 forbund er det nå over 118 000 medlemmer under 30 år. Trenden vi opplever er at flere og flere organiserer seg. Den totale medlemsmassen i LOs forbund er også økende. For første gang i historien passerte LO i 2010, 870 000 medlemmer. Samtidig har LOs andel av organisasjonsgraden vært svakt avtakende de siste årene. Det siste året var nedgangen på 0,1 prosent.

Det er ingen tvil om at unge arbeidstakere vet at det å organisere seg er den beste forsikringen mot å bli dårlig behandlet i arbeidslivet. En kamerat av meg sa det slik; like viktig som å forsikre huset før det brenner, er det å organisere seg i jobben før problemene oppstår.

Hver dag opplever kvinner vold. I parforhold er det et betydelig omfang av bruk av makt og fysisk vold. Kvelertak, slag, eller få banket hodet mot veggen. Eksemplene er mange. Gjennom alvorlige krenkelser reduseres livskvalitet og det utvikles varige helseskader.

Hvert år utsettes 100 000 norske kvinner for voldshandlinger fra sine nærmeste. I de mest ekstreme tilfellene ender med drap. Siden 2000 er 83 kvinner og 6 menn drept av nåværende eller tidligere partner.

Forebygging av vold mot kvinner er ikke den enkelte kvinne sitt ansvar. Vi ønsker ikke et samfunn der kvinner må ta alle mulige forhåndsregler. Som lever i frykt i eget hjem. Et samfunn som skyver ansvaret for volden over på den enkelte kvinne.

Vi menn har et ansvar. Også oss menn som er tillitsvalgte i fagbevegelsen. Fagbevegelsen har alltid vært opptatt av en samfunnsutvikling som sikrer trygghet og frihet. Vi har derfor et ansvar for å sette vold mot kvinner på dagsorden. Ikke bare i media og i den offentlige debatten, men også på landets arbeidsplasser. Vi kan oppfordre våre mannlige kollegaer til å engasjere seg. Snakke med kollegaene. Vær tydelig på at vold aldri er akseptabelt. Vold er ikke en del av den mannskulturen som vi ønsker å være en del av.

Vold mot kvinner er til hinder for likestilling mellom kjønnene. Derfor er også kampen for likestilling en viktig del av kampen mot vold mot kvinner. Menn må ta aktiv del i utviklingen mot et mer likestilt samfunn. Vi må motvirke en mannskultur som diskriminerer og trakasserer kvinner. Vi må vise oss som gode rollemodeller og bl.a ta aktiv deltakere i
barns oppvekst.

Så, benytt dagen i dag til å sette temaet på dagsorden. Vold er ikke en privat sak. Snakk om det!

Kronikken er skrevet i samarbeid med Cato Brunvand Ellingsen, medlem av arbeidsutvalget i Fellesorganisasjonen (FO).