Forebyggende barne- og ungdomsarbeid

Få ting er viktigere enn å gi våre barn gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter. Forebyggende barn- og ungdomsarbeid er nøkkelen for å motvirke psykiske lidelser, misbruk av rusmidler, og andre problemer som reduserer mulighetene til å etablere et godt voksenliv.

Det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet foregår på mange plan og nivåer. Det dreier seg om et mangfold av tiltak, prosjekter og programmer, på ulike nivåer. Mye bra gjøres på det forebyggende feltet, men det er fortsatt mye å gripe fatt i.

Myndighetene har gjort mye bra. Eksempelvis har en gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008) styrket regionsentrene for barn og unges psykiske helse og styrket antallet årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I 2009 lanserte regjeringen en ny kriminalitetsforebyggende handlingsplan. Barnefattigdom er bekjempet med tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn. Og barnevernet blir nå nøye gjennomgått for å legge et godt grunnlag for en styrking i fremtiden.

Men, mer må gjøres. LO arrangerte i fjor en dialogkonferanse om forebyggende barne- og ungdomsarbeid med deltakere fra relevante organisasjoner, institusjoner og etater. Målet med konferansen var å få inspirasjon til LOs eget engasjement på dette politikkfeltet. I juni i år vil LO følge opp med en ny konferanse, der siktemålet er å inspirere egne tillitsvalgte, folk fra andre organisasjoner, kommuner og politikere. Målet er å arrangere årlige konferanser om forebyggende barne- og ungdomsarbeid.

I det store perspektivet kan vi si at LOs engasjement i den makroøkonomiske politikken har relevans for forebyggende barne- og ungdomsarbeid. LOs iherdige innsats for å sikre full sysselsetting og være en sentral aktør i utdanningspolitikken er viktig for mange unge. En rapport fra Vista Analyse viser at tidlig tiltak som fører til at 100 unge kommer i arbeid, isteden for uføretrygd, vil gi samfunnet en gevinst på 40 millioner kroner per år.

LO er opptatt av at barn og unge skal sikres gode oppvekstvilkår og få muligheten til å utvikle sine evner og potensialer. I dette prioriterte arbeidet vil vi fortsette å jobbe for lovfesting av forebyggende barne- og ungdomsarbeid som et offentlig ansvar.

Minstelønn

Nylig foreslo Fremskrittspartiet å utrede lovfestet minstelønn. Det er et særdeles dårlig forslag. Erfaringer fra Europa tilsier at lovfestet minstelønn fører arbeidstakere ut i fattigdom.

Vi har en minstelønn i Norge som alle bør forholde seg til og det er den som står i tariffavtalene som inngås mellom partene i arbeidslivet. Vi har ikke bruk for en ny nasjonal minstelønn som ligger under den tariffestede. Det er bare de som ønsker å underbetale folk i forhold til det som er normen i arbeidslivet som ønsker det.

For å hindre sosial dumping har vi i Norge en ordning med allmenngjøring av tariffavtaler. Allmenngjorte tariffavtaler er en avtale om lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for alle som utfører arbeid innen det spesifikke området, selv om man ikke er en del av avtalen. Allmenngjøring av tariffavtaler er et av flere virkemidler for å hindre at utenlandsk arbeidskraft får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig i Norge.

I Europa har 20 av 27 EU-land lovfestet minstelønn. Ifølge Eurostat ligger den lovfestede minstelønnen i Europa på om lag halvparten av gjennomsnittslønnen. Dette har ført mange europeiske arbeidstakere ut i fattigdom. Med finanskrisen har presset bare økt.

Med en lovfestet minstelønn i Norge er det grunn til å frykte lønn langt under tariffavtalenes satser. Dette er særlig alvorlig siden erfaringer fra Europa viser at lovfestet minstelønn er overrepresentert blant unge arbeidstakere.

En lovfestet minstelønn vil flytte lønnsdannelse fra partene i arbeidslivet til politikerne. En lav lovfestet minstelønn vil utkonkurrere tariffavtalenes minstelønn som det i dag er normalt å forholde seg til av virksomheter som ikke har tariffavtale. På denne måten kan det i økt grad utvikle seg et A og B-lag i arbeidslivet, der organisasjonsgraden er lav og et flertall av arbeidstakerne ikke er omfattet av tariffavtaler.

Helårsturisme er nøkkelen til bærekraftig reiseliv

Reiselivsnæringen er i vekst både i Norge og i verden. Med natur i verdensklasse bør alt ligge til rette for reiseglade turister og økt verdiskapning for landet. Men selv med unike forutsetninger er vi langt fra å lykkes.

Hovedårsaken er at vi glemmer hva som er reiselivsnæringens viktigste ressurs. Det er ikke fjellet, fossen eller fjorden. Det er de ansatte som er den viktigste ressursen i utviklingen av reiselivsnæringen.

Kvaliteten på reiselivsproduktet er i stor grad avhengig av de ansattes kvalifikasjoner. Skal næringen lykkes må kompetanse og helårs arbeidsplasser være overordnede mål i et felles løft for næringen.

I følge Regjeringens nye Reiselivsstrategi varsler næringen selv behov for økt kompetanse gjennom at 66 prosent av reiselivsbedriftene ser kompetent arbeidskraft som den største utfordringen i årene fremover. Det er bra at næringen ser at de trenger kompetanse, men da må de handle deretter. Konkurransen om arbeidskraften er stor i Norge for tiden, og den blir antagelig ikke mindre i årene som kommer. Næringen må legge en strategi for hvordan de sammen med partene i arbeidslivet kan utvikle kompetansen og ikke minst holde på de kompetente arbeidstakerne.

Norge er et høykostland, spesielt for reiselivsnæringen er at den er svært arbeidsintensiv og avhengig av at mange arbeidstakere ofte har direkte kontakt med gjestene. Jo bedre kompetanse og kvalifikasjoner de ansatte har, jo bedre service kan og vil de yte, under forutsetning av at de blir verdsatt som arbeidstakere.

Hotell- og restaurantnæringen sysselsetter i dag ca 78 500 ansatte. Av disse er det ca 12 prosent som er midlertidig ansatt. Det er særlig i distriktene at sesongvariasjonene byr på utfordringer.

Flere helårs arbeidsplasser vil ha en vinn – vinn – vinn effekt.

For det første vil helårs arbeidsplasser bidra til å bygge lokalsamfunn med stabil bosetting. Reiselivskommuner som har lykkes med å redusere sesongvariasjoner i reiselivet, kan vise til en positiv befolkningsvekt. Reiselivskommuner med store sesongvariasjoner har hatt en tilbakegang i innbyggertallet. Dette blir spesielt vesentlig når vi vet at reiselivskommuner har økende press på helsetjenester, eldre omsorg, infrastruktur og annet offentlig anliggende. For kommuner uten befolkningsvekt og økt skatteinngang blir det et gap til de tjenestene det forventes at det offentlige skal levere. 100 000 nye overnattingsdøgn vil trolig generere 100 nye helårs arbeidsplasser. I fremtiden bør det bli mer vanlig å samarbeide på tvers av kommuner og destinasjoner for å utvikle helårs arbeidsplasser.

For det andre vil helårsarbeidsplasser være en nødvendighet for reiselivsbedriften. En reiselivsbedrift må hvert år før sesongen starter bruke tid og penger på rekruttering og opplæring av nye ansatte. Det er ingen tvil om at mye verdifull kompetanse går tapt for bedriftene på grunn av store utskiftninger. Dette gjelder også lokal kunnskap om opplevelser, severdigheter, historiekunnskap og kunnskap om lokale matskikker, som ofte er det lille ekstra som gir god kvalitet på reiselivsproduktet.

For det tredje vil en helårsarbeidsplass gi den ansatte en trygghet og forutsigbarhet i opparbeidelse av lønn, pensjon, ferie og andre rettigheter som ansatte i helårsdrevne bedrifter har. I tillegg vil flere ansatte kunne etablere seg i kommunen, noe som er viktig for kommuner i distrikts Norge.

Skal unge utdanne seg innen reiselivet vil de vite at det er heltidsjobber å søke. Med helårsarbeidsplasser vil det bli mer attraktivt å søke seg til utdanninger som fører til et yrkesliv innen reiselivsnæringen. Med helårsarbeidsplasser vil også kompetansen heves gjennom at bedriftene vil kunne satse på den enkelte med kompetanseheving og tilleggsutdanning.

Å samarbeide om helårsturisme er nøkkelen til en bærekraftig reiselivsnæring i fremtiden. Medarbeiderne kan være gode innovatører og utviklere. Deres kunnskap og erfaringer er en kilde til innovasjon, dersom de blir lyttet til.

Det gjøres mye bra i norsk reiseliv. Et prosjekt vi i LO har tro på er ”Utviklingssenter for reiselivet, som skal finne måter å arbeide på for å utvikle flere helårs arbeidsplasser lokalt. Samarbeidet er mellom reiselivsnæringen, kommunen, Nav og partene i arbeidslivet. Fire kommuner er med i dette prosjektet, Trysil, Vågan, Lillehammer og Hemsedal. I LO er vi veldig spente på resultatene.

I avtalen skal det være et fast ansettelsesforhold. Ved sesong slutt overføres den enkelte til utviklingssenteret som da blir ansvarlig for å engasjere den ansatte med tilpasset utdanningstilbud etter næringens behov, eller utvikling ved en annen virksomhet.

Dette er et godt prosjekt fordi det gir næringens viktigste ressurs, den ansatte trygghet for arbeid og inntekt, i tillegg til at det gir kompetanseheving. Samt en identitet til reiselivsnæringen og tilhørighet til kommunen.

Dette er bare et eksempel hvordan alle parter kan bidra sammen for å utvikle et bærekraftig reiseliv.

Bærekraftig reiseliv

Snart står sommeren for tur og mange av dere vil stifte bekjentskap med reiselivsnæringen i Norge. Reiselivsnæringen er en servicenæring, og derfor er de ansatte den viktigste ressursen.

I Norge har vi en fantastisk natur, opplevelsene står i kø, men viktige elementer i et ferieopphold er mat og overnatting. Det må også stå i stil med de øvrige opplevelsene. Blide, hyggelige og kompetente ansatte som serverer god mat gjør prikken over i’en.

Næringen må sette søkelyset på økt rekruttering og kompetanse gjennom skolering og utdanning. Den delen av reiselivsnæringen som ikke er helårig vil møte på utfordringer når det gjelder kampen om disse arbeidstakerne.

Reiselivet sysselsetter mange sesong- og deltidsansatte. Deler av næringen har en høy gjennomstrømming av ansatte og har en høy andel kvinner og fremmedspråklige. Dette skyldes blant annet at jobbutsiktene er ustabile, og at det benyttes mange unge under utdanning som er på vei til andre faser i livet.

Fast tilknytting til arbeidsmarkedet er nøkkelen til vår velferd. Derfor arbeider LO målrettet for utvidelse av hovedsesongene innen reiselivsnæringen, slik at det skapes flest mulig helårs arbeidsplasser. Økt turisme gir flere arbeidsplasser.

Ansvaret ligger ikke hos næringen alene, her må flere aktører på banen. Helårs arbeidsplasser vil føre til stabil bosetting i distriktene. Vi mener også at rekrutteringen til reiselivsfagene vil bedres som en følge av flere helårs arbeidsplasser. Reiselivsnæringen vil blir belønnet med en forutsigbar og kompetent arbeidstokk.

Hva mener så LO med helårs arbeidsplasser? Helst skal det være ordinære helårs arbeidsplasser hos en og samme arbeidsgiver. Så vet vi at det ikke alltid er mulig.

LO er åpne for forskjellige løsninger, men for oss er det en forutsetning at de ansatte har ordnede forhold. Av erfaring så vet vi at dette best sikres gjennom organiserte forhold og tariffavtaler mellom partene.

Det glemte landet

Situasjonen i Vest-Sahara er svært alvorlig. Menneskerettighetsaktivister blir fengslet og trakassert. Halve befolkningen er sendt på flukt. Den andre halvdelen som er igjen i hjemlandet opplever daglig alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter.

Høsten 2010 var de største demonstrasjonene gjennom 37 år med okkupasjon. Ved en teltleir utenfor byen Laayone mistet flere livet i opptøyer. Mange mener at nettopp denne hendelsen var starten på den arabiske våren. Men når endelig frigjøringskampen fikk verdens oppmerksomhet, var det helt andre stater som fikk all omtale.

I disse dager tennes et nytt håp om en varig og rettferdig politisk løsning, der befolkningen får realisert sin rett til selvbestemmelse gjennom en folkeavstemning, i tråd med folkeretten og FNs vedtak.

Bakgrunnen er at FNs Sikkerhetsråd i 1991 etablerte en egen operasjon i Vest-Sahara som fikk i oppdrag å gjennomføre en folkeavstemning for territoriets folk. Prosessen ble imidlertid trenert i en årrekke av Marokko, og i 2004 nektet Marokko for at en folkeavstemning skulle finne sted.

Samtidig slår marokkanske myndigheter hardt ned på de saharawiene som krever sin rett til selvbestemmelse innfridd. ”Landsforrædere”, kalles de av den marokkanske kongen. I halvannet år har nå en gruppe ledende menneskerettighetsforkjempere vært fengslet uten engang å ha blitt framstilt for en domstol, kun fordi de har fremmet sine legitime krav.

I lys av overgrepene har mange stater krevd at FN-styrken MINURSO må få rapportere på overgrepene i området, slik andre styrker får gjøre. Men sikkerhetsrådsmedlemmet Frankrike – Marokkos trofaste partner – ser helst at det ikke skjer, og dermed fortsetter FN-styrken som tause vitner til de systematiske overgrepene.

SVs landsstyremøte vedtok i forrige uke en uttalelse der de krever at UD må arbeide for en utvidelse av FN-styrkens mandat. Også andre partier har krevd dette. I et spørretimespørsmål fra Venstre for en uke siden, svarte Utenriksminister Støre at de ikke kommer til å arbeide for en slik utvidelse ettersom det uansett ikke vil lykkes i Sikkerhetsrådet.

Denne uken vedtok FNs Sikkerhetsråd en resolusjon der de fornyer mandatet til FN-styrken – uten at mandatet utvides til å gjelde menneskerettigheter. Mens Storbritannia, Sør-Afrika og til og med Marokkos nære allierte Spania har krevd at FN-styrken skal få en slik utvidelse, har Norge latt sjansen gå fra seg uten å kritisere franske myndigheter for sin sabotasje av menneskerettighetene.

Om bare tre uker åpner det seg en ny mulighet for at Utenriksdepartementet kan forsøke å forsvare rettighetene til det saharawiske folk – og til de modige og fengslete menneskerettighetsforkjemperne. Da skal Marokko opp til behandling i FNs Menneskerettighetsråd i Genève. Vi får se om Norge lar muligheten gli fra seg igjen.

Det glemte landet er kanskje ikke viktig nok for Utenriksminister Støre?

Pisk eller gulrot

I påsken har høyres leder Erna Solberg svingt pisken over de som ligger nede. Hun mener at det må stilles større krav til de som mottar stønad, og krever at sosialhjelpsmottakere må kunne klare seg på 70 kroner dagen.

Utspillet må ses på som populistisk høyrepolitikk som det er lite nytt med. Hun drar alle under en og samme kam og fremstiller det som at landet er fullt av latsabber og unnasluntrere, som er både feil og viser en forakt mot andre mennesker.

La meg først være tydelig på at arbeidsdyktige mennesker skal arbeide. Og at det er bra med tett oppfølging for å unngå at de som trenger Nav blir passivisert. De skal hjelpes der og da over til utdanning eller arbeid.

For at dette skal fungere enda bedre enn i dag, vil det være en god ide å følge opp dagens ungdomsgaranti tettere, med kortere frister og en rett til både arbeid og utdanning.

Dette har derfor svært lite med sosialhjelpstønaden å gjøre. Målet må være at denne gruppen blir sendt tilbake til arbeidslivet eller skolebenken lenge før de eventuelt skal vurderes om de er berettiget sosialhjelp.

Å kutte i sosialhjelpen slik høyres leder foreslår blir derfor fullstendig feil. Det er en kollektiv avstraffing av kronisk syke. For dette er ikke en gruppe som ikke har lyst til å jobbe. For mange er det en daglig kamp gjennom en krise i livet. Og jeg er sikker på at mange har vært i arbeid om de har vært i stand til det.

I stedet for høyres forslag om å piske de som ligger nede er det behov for en debatt om dagens sosialhjelpsatser er tilstrekkelige. Vi vet at lave overlevelsessatser leder flere ut i fattigdom. Derfor er det nødvendig med en heving av de laveste sosialhjelpsatsene til nasjonale minstenormer ut fra SIFOs satser.

Bildet til høyres leder er merkelig. Hun bør legge fra seg pisken og heller konsentrere seg om gode tiltak for arbeid til alle, og en bred velferdspolitikk som sikrer et verdig liv for de som i kortere eller lengre perioder står utenfor arbeidslivet.

Forby tigging?

Hver dag går jeg forbi flere tiggere på gaten. De ser på meg med bedende blikk og sier – ”please”.

Burde tigging være forbudt?

Stadig er det nye politikere som tar til ordet for å forby tigging. Argumentasjonen er at de som tigger er en del av organisert kriminalitet. Nylig spurte jeg politiet om dette er riktig. Svaret var at det finnes ingen sak som kan knytte tiggere til menneskehandel eller tvangsarbeid.

Menneskehandel er vår tids slaveri. Å tjene penger på andres nødssituasjonen er svært ille og må straffes. Men når vi ikke kan dokumentere at alle de som sitter rundt på gatene er en del av et kriminelt nettverk, mener jeg det er en svært dårlig ide å forby noe enkelte ikke liker.

Mange av de som tigger på gatene i Norge kommer fra Romania. Kirkens Bymisjon lagde for noen år siden en rapport om tiggernes situasjon og spurte blant annet om hva de skulle bruke pengene til. Mange svarte at det selvsagt var for å dekke basale behov som mat og klær. Men mange oppga også at det var for å reparere hus og kjøpe utstyr til barn som var igjen i Romania. Elendige jobbmuligheter i hjemlandet gjør at uttellingen er bedre ved å tigge noen måneder i andre europeiske land.

Å forby tigging vil få disse menneskene ut av vårt blide åsyn, men problemet er overhodet ikke løst. De blir heller ikke en krone rikere ved å fjerne de fra gata. Jeg er redd for at det isteden blir vi som fjerner oss fra deres hverdag, og fort glemmer hvilken verden vi er en del av.

For meg er det uproblematisk og treffe andre mennesker som sitter fredfullt og tigger. Vi løser ingen ting med å forby tigging. Spørsmålet er heller om hvordan vi kan hjelpe dem til et bedre liv.